// Archive for September, 2006

Drage: en skjønnhet eller et udyr?

En liten gutt løper rundt på marken foran eremitageslottet og leker med en drage. På andre siden av marken står en enorm flokk brunstige hjorter, som sender fotografens tanker til bilder av bøffel-flokker på den amerikanske prærien (som sett i filmen Danser med Ulver for mange år siden). Men hjortene er utelatt fra bildet, for det er dragen som er i fokus. Jeg beskeftiger meg litt med drager fortiden, dog i en litt annen form enn den lille plastdragen som svever på himmelen foran eremitageslottet. Det er derimot Dave Hickeys lille pamflett “The Invisible Dragon – Four Essays on Beauty”, jeg har i tankende, denne teksten som har blitt tatt til inntekt for den mye omtalte “return of beauty” innen kunstdebatten i USA i de siste ti-femten årene. Dragen kommer inn allerede tidlig i boken, mens Hickey gjenforteller hvordan hans profeti om “skjønnhetens tilbakekomst” kom til verden:

“I said ‘Beauty’, and then, more firmly, ‘The issues of the nineties will be beauty’ – a total improvisatory goof (…) but the audience continued to sit there, unprovoked, and ‘beauty’ just hovered there, as well, a word without a language, quite, amazing and alien in that sleek, institutional space – like a Pre-Raphaelite dragon aloft on its leather wings.”

Dragen over eremitageslottet svevde kun i noen få minutter, før den krasjet i bakken med en dump lyd. Og det er dessverre også slik med Hickeys skjønnhets-drage: han vil så gjerne få skjønnheten opp å fly, og fyller boken med luftige påstander og tanker, men det holder ikke i lengden. Hans gonzo-akademiske stil blir fort slitsom: han vil være the bad-guy for en hver pris, og hans insisterende politisk ukorrekthet er påtrengende: At Hickey så Robert Mapplethorpes X-Portfolio før de ble utstilt, hjemme hos en kokain-dealer i New York er meg likegyldig. Hans kammeratslige fornavn-sjargon med kunstnere som Gertrude og Pablo,og Robert og Andy er irriterende. Men det er hans argumentasjon som er det mest problematiske: en overflatisk og populistisk kamp for “skjønnhet”, uten å redegjøre hvordan han forstår skjønnhet. Det er skjønnhetens selvsagte karakter som reproduseres: skjønnhet er skjønt! Hvordan skjønnhetsdiskursen konstitueres i forhold til blant annet kjønn, legning, rase og kapital er ikke interessant for Hickey. Han synes der er mer interessant å kritisere akademikere generelt (han er selv “Assistant Professor of Art Theory” på Nevada University, men det nevner han selvsagt ikke), kunstinstitusjoner, kapitalisme-kritikere, og postmodernister. Men vil man være “cool”, så er det vel slik det blir..

I mine øyne ligner Hickeys drage mer og mer et udyr. Et lite og ynkelig udyr.


PROSUMENT

Er bloggen i utgangspunktet et eksemplarisk medium for prosumenter?

Det er over tyve år siden begrepet PROSUMENT ble tatt i bruk, og circa et døgn siden det kom inn i mitt vokabular. Dette hybride begrepet som opprinnelig var en sammenstilling av “produsent” og “konsument”, indikerte hvordan de to rollene ble blandet sammen i det teknologiske samfunnet vi lever i. Selvsagt gikk det ikke lang tid før noen marketing-folk også synes dette var et catchy begrep, og tok det i bruk som en sammenstilling av “professionell” og “konsument”, med andre ord: en profesjonell shopper. Men det er en annen historie.

Selve tanken om prosumenten kan vel sies å ha røtter tilbake til det Walter Benjamin omtalte som “den voldsomme omsmeltningsprosess … mellom forfatter og dikter, mellom forsker og popularisator …og mellom forfatter og leser”. Spesielt var det avisen han fokuserte på: leserinnlegg gjore at hvilken som helst leser kunne bli forfatter. Her kunne en konsument av tekst på kort tid bli til en produsent av tekst. Men Benjamins (beskjedne) optimisme i “Forfatteren som produsent” (1934) for hvordan avisen kunne være et slikt rom for meningsutveksling er for lengst vist seg å være en fin utopisk tanke. Det er ingen nyhet at avisredaksjoner sensurerer leserinnlegg og dermed styrer hvilke meningsutvekslinger som skal få mulighet til å ble lest i avisene. Det er dessverre heller ingen nyhet at avisredaksjoner går inn og redigerer i artikler før de trykkes, sist sett i dagens utgave av Weekendavisen.

Det ville derfor være en fristende tanke å si at nettopp bloggen er et av de få stedene der en Benjaminsk prosument-virksomhet kan utfolde seg. Her kan produksjon av meninger og ytringer følge direkte etter konsumpsjonen av for eksempel avisartikler. Men som den originale utgaven av CYF’s klumme i Weekendavisen kom med ulike eksempler på, er bloggpolitiet på vei. Blogger sensureres og lukkes.

Det var på åpningen av Made in Video – International Festival of Experimental Video jeg (sikkert noe sent) ble presentert for begrepet prosument. I foredraget “Video surveillance and voyerism in a sosio-political climate” kom den nederlandske kurator og kunstkritikeren Nathalie Muller inn på hvordan prosumers er blitt et “buzzword”, også i videokunstkretser. Festivalen i seg selv har allerede fremmet min prosument-rolle, og da ikke i betydningen ekstrem-shopper, men snarere som en skriver av denne teksten her.


O Superman

O Superman – Maja Lee Langvads Find Holger Danske: her


WILL YOU READ SOMETHING OF A HOMOSEXUAL?

Sett at du nettopp har begynt på et nytt fag på universitetet: Kunsthistorie. Det skal handle om samtidskunst (disse uforståelige kunstverkene som ligner mest på søppel, vet du) og boken som dine lærere mener du skal lese for å forstå denne “kunsten” heter “Art in the Edge and Over – Searching for Art’s Meaning in Contemporary Society 1970s-1990s” skrevet av Linda Weintraub, og med et forord av Arthur Danto (der Hegel nevnes minst førti ganger).

Du sitter og leser, og vet at nesten alle andre studenter i USA som tar kunsthistorie på universitetet leser det samme som deg. For, som Danto skriver i forordet, “there is no book like the present book. I am beyond measure greatful that Weintraub has undertaken the immense labor that making this art avaliable must have required. All of us who care about art … are in her debt.” Du er dermed dypt takknemlig. Boken skal åpne opp noen nye horisonter for deg. Uten denne ville du ikke forstått noenting. Du leser videre. Innholdfortegnelsen forteller at det er 35 essays her, en for hver kunstner Weintraub mener er viktig. Du kikker nedover siden, og leser tittelen på kapittel 13: “A HISPANIC HOMOSEXUAL MAN: Felix Gonzalez-Torres”.
Du kikker deg om skulderen i frykt for at dine medstudenter ser at du blar direkte opp på et kapittel om en HOMOSEKSUELL kunstner. Essayet går over åtte sider. På første side står det i en stor sort rute med store hvite bokstaver: A HISPANIC HOMOSEXUAL MAN”. Ok, det har med HOMOSEKSUALITET å gjøre, det har du på en måte allerede forstått.

Essayet begynner: “As a hispanic and a homosexual man, Felix Gonzalez-Torres was a member of two minorities … this essay will explore (these) two components of his identity. Gonzalez-Torres was a refugee from Cuba who emigrated to the United States in 1968 at the age of eleven. And he was a homosexual who lived precariously on the fault line of the AIDS epidemic.”
Det første verket som behandles er “Untitled” (Perfect Lovers), bestående av to klokker som henger ved siden av hverandre. Weintraub åpner verket opp for oss: “Their identical forms indicate alike lovers; they are homosexuals”. Ok, tenker du. Klokker er altså homoseksuelle.

Du leser videre. Det handler om Gonzalez-Torres “candy spills”– verk bestående av dropshauger som betrakteren kan forsyne seg av. Weintraub forklarer villig videre om hva verkene egentlig betyr:
” “Untitled” (USA Today)” is a spill of red,- silver-,and blue-wrapped Fruits & Berries candies, whose name recalls slang terms for homosexuals … The subtitle amplifies the irony. Will you recieve a sweet from a homosexual? “Untitled” (A Corner of Baci), also 1990, is a spill of Italian chocolates. Baci refers to “kiss” in italian … Will you accept a kiss from a gay man? “Untitled” (Welcome back Heroes) of 1991 is a 400-pound pile of pieces of Bazooka gum “memorilizing” the Gulf War that occured that year…These patriotic images, however, are proffered by a homosexual who may have other motives in celebrating the return of the soldiers. Will you join him in welcoming the boys home?”

Du har lest essayet ferdig. Du har forstått kunsten til Felix Gonzalez-Torres. Det handler om følgende hvis vi summerer Weintraub:
1. homoseksualitet
2. Når en homoseksuell tematiserer kjærlighet, mener han egentlig sex
3. Når en homoseksuell tematiserer død, mener han egentlig at han har hatt sex og derfor fått AIDS.
4. Når en homoseksuell tematiserer krig, mener han egentlig at menn i (krigs)uniform er sexy, og det triste med at mennene er ute i krig er at de ikke er tilgjengelig for sex.

Det er da du begynner å forstå hvorfor en debatt om pensumlister på universitetene ikke er fåfengt, men nødvendig.