// Archive for 2006

(HOMO)MAT og (HOMO)KRYBBEKOS

“There’s a slow poison out there that’s severely damaging our children and threatening to tear apart our culture” skriver Jim Rutz i World Net Daily! Og vi snakker ikke om Plutonium men noe enda verre og farligere:

“The dangerous food I’m speaking of is soy. Soybean products are feminizing, and they’re all over the place. You can hardly escape them anymore.”
“Soy is feminizing, and commonly leads to a decrease in the size of the penis, sexual confusion and homosexuality. That’s why most of the medical (not socio-spiritual) blame for today’s rise in homosexuality must fall upon the rise in soy formula and other soy products.”

Soya er med andre ord svaret på hvorfor det popper opp med homoer rundt om, og soyamelk-kaffelatten som visst er blitt populær i de smarte kaffebarene har nok en finger med i spillet, melder Blikk.

Er du derimot redd for at ditt barn skal bli heteroseksuelt, så vet du hva som skal gjøres: gi barnet ditt mengder av soyamelk!

I samme (konservative og særdeles kristne) avis fant jeg også en link til Reuters nye BREAKING NEWS i Italia: To italienske parliamentsmedlemmer har piffet krybbekosenen litt opp ved å putte to homopar inn i parliamentets store julekrybbe, att på til med homopolitiske budskap! En slik handling liker verken verken paven eller statsministeren, og politikeraktivistene risikerer straff..

..jeg sier nå bare: GOD JUL!


The Danbolt Buildings vaktmester sier noen alvorsord om forutsigbare sprittusjer i Afsnit Ps plogg.


Overmenneske

Kunstsamler Michael Jeppesen har nylig utgitt boken Overblik – 63 danske samtidskunstnere for å presentere samtidskunsten til folk flest. Her kommer en liten smakebit fra presentasjonen av kunstnerne Elmgren og Dragseth:

“Note om homokunst: Når man ikke forplanter sig, kan man fokusere 100 procent på sig selv, sit eftermæle, sin selvdestruksjon, sin forfængelighed, og derfor ser man ofte, at stor kunst indenfor musik, mode, kunst, teater osv. bliver skapt af homoseksuelle. Bøsser har ofte en mandlig råstyrke, en kvindelig intuisjon og en forkærlighed for det æstetiske. For så vidt burde en bøsse være et overmenneske.”

Anmelderen på Berlingske synes Jeppesen har et riktig “sympatisk prosjekt” på gang, og roser ham for å uttrykke seg så “pasjonert og personlig” i en klar og forståelig form. Right on baby!


Think Again and Merry Christmas!

THINK AGAIN er en levende aktivistgruppe som tar opp arven etter AIDS-aktivistgruppene Gran Fury, Little Elvis, DIVA TV, Lesbian Avengers, Boys with Arms Akimbo og Bureau gjennom grafiske intervensjoner i byrommet. Gruppens kamp mot heteronormativitet, AIDS, krig, kapitalisme, TV-homofobi og generell dumhet kommer til uttrykk gjennom demonstrasjoner, billboards, gratis postkort, culture jamming og “zaps”. I bokutgivelsen deres A History of Outrage, beskriver de hvordan deres praksis skiller seg fra de mer identitetspolitiske gay og lesbiske bevegelsene involvert i AIDS-aktivismen: “As a strategy for shifting away from the identity politics of the nineties and returning to an activism based on social transformation, we use queer as a conceptual touchstone for our work”.

Deres queere teoretiske perspektiv muliggjør en mer kompleks analytisk tilgangsmåte til problemstillingene THINK AGAIN tar opp. For i de senere årene har vi sett en maktutspredning som har gjort at tradisjonelle sosiale bevegelser har måtte redefinere sine prosjekter, midler og angrepsmetoder – å bruke 80/90-tallets strategier fungerer ikke lenger, de må omdefineres og videreutvikles. Maktens natur, og ikke bare lokalitet, har forandret seg, (for å si det med Hardt og Negri) – og vi har derfor beveget oss fra representasjonspolitikk mot en affektiv politikk. THINK AGAIN forsøker å koble sammen queer aktivisme med den (ofte heteronormative) antikapitalistiske bevegelsen. I artikkelen ”Activist Technologies: Think Again!” i Social Text 80 (2004) utbroderer kunsthistoriker Amy Villarejo med utgangspunkt i THINK AGAIN, hvordan endringer i det globale politiske landskapet har konsekvenser for det hun kaller de aktivistiske teknologier. Hun avrunder artikkelen med en kommentar til THINK AGAINs aksjoner:

These actions mine the potential of direct action, but, I want to conclude, they send direct action in a new direction, one that knows neither how to name its enemy nor how to fashion a coherent language for resistance. Instead, these interventions, culled from many, reroute ”queer” toward something it has not yet been”

I disse juletider kan aksjonen deres BUY LESS – DO MORE være en god julenøtt på veien ut til julegatenes juleshopping. Nå når 1 av 5 dansker holder på å svi av sine nyopptatte forbrukslån for julegavehandelen, kunne man kanskje ønske at de skulle… THINK AGAIN:


GOD JUL!


Produktive motsetninger

I morgen er det Claire Bishops tur i seminarserien “Ideas and Processes – Four Dialogues About the Making of Contemporary Art” arrangert av Det Kongelige Danske Kunstakademi og Lettre_International. På Lettres hjemmeside ligger en ny artikkel (på dansk) av Bishop som er grunnlaget for diskusjonen: “Den sosiale vending”. Her er et lite uttdrag fra artikkelen:

De diskursive kriterier der gælder for den socialt engagerede kunst i dag, er hentet fra en stiltiende analogi mellem antikapitalisme og kristendommens “gode sjæl”. I dette skema er selvopofrelse sejrende: Kunstneren bør give afkald på den ophavsmæssige tilstedeværelse for i stedet at lade deltagerne tale gennem ham eller hende. Denne selvopofrelse akkompagneres af ideen om, at kunsten skal trække sig ud af det “ubrugelige” område, der kaldes æstetik, og i stedet smeltes sammen med social praksis. Som den franske filosof Jacques Rancière har bemærket, ignorerer denne tilsværtning af det æstetiske det faktum at det system hvorigennem vi i vesten forstår kunsten – det “kunstens æstetiske regime” som blev indviet med Schiller og romantikken, og som stadig i dag er aktivt virkende – netop bygger på sammenblandingen af kunstens autonomi (dens position som stående uden for instrumentel rationalitet) og dens heteronomi (dens udvisken af grænsen mellem kunst og liv). At udrede denne knude – eller ignorere den ved at tildele kunsten mere konkrete formål – er at skyde forbi målet. For det æstetiske består ifølge Rancière i evnen til at tænke i modsætninger: Den produktive modsætning der ligger i kunstens forhold til social forandring, er netop karakteristisk ved spændingen mellem troen på kunstens autonomi og troen på kunsten som uløseligt forbundet til løftet om en bedre verden. Ifølge Rancière behøver æstetikken ikke ofres på den sociale forandrings alter, da løftet om forbedring allerede er den iboende.

Den selvudslettende implikation som den kunstner-aktivistiske position indeholder, får en til at mindes figuren Grace, i Lars Von Triers provokerende Dogville fra 2003. Hendes ønske om at tjene det lokale fællesskab er uadskilleligt fra hendes skyldsbetonede position som privilegeret, og hendes eksemplariske gestus fremprovokerer på forstyrrende vis en ondskab der kun kan udryddes med endnu mere ondskab. Von Triers film viser ingen klar moral, men artikulerer – in absurdis – en forfærdelig implikation ved den selvopofrende position. Nogle betragter måske Dogville som en lige lovlig rå ramme at bruge for at udtrykke forbehold over for en aktivist-orienteret praksis, men gode intentioner burde ikke gøre kunsten immun over for kritisk analyse. Den bedste kunst formår (som Dogville gør det) at opfylde løftet om den antinomi som Schiller så som selve roden af den æstetiske oplevelse, og ikke overgive sig til eksemplariske (men relativt virkningsløse) fagter. De sidste ti års bedste samarbejdsorienterede kunstpraksisser vender sig mod denne modstridende spænding mellem autonomi og social intervention og reflekterer over denne antinomi i både værkets struktur og i de betingelser der udgør dets reception. Vi må vende os mod denne kunst – hvor ubehagelig, udnyttende og forvirrende den end er – for at få et alternativ til de velmenende moralprædikener som i dag anerkendes som gangbar kritisk diskurs om socialt orienteret samarbejdskunst.

I “Den sosiale vending” fortsetter Bishop sin nyansering av relasjonelle kunstverks estetiske og etiske dimensjon. Etter October nr. 110-artikkelen Antagonism and Relational Aesthetics markerte Bishop seg som en av de mest nyanserte kritikerne av relasjonell estetikk – dette begrepet som har blitt utpekt som 90/00-tallets kunstteoretiske kosedyr etter utgivelsen av Nicholas Bourriauds essaysamling Esthétique Rélationnel i 1997. Mens Bourriaud vektla kunstverk som produserer hyggelige møter, relasjoner og sosiale mikroutopier (med kunstnere som Liam Gillick og Rikrit Tirvanija i spissen), ville Bishop konstrastere fokuset på de “hyggelige felleskap” i gallerirommene med kunstverk som skaper antagonistiske relasjoner – konflikter og ubehageligheter – som i blant annet Santiago Serras mange provoserende verk. Bishop kritiserte Bourriaud for å ikke ta høyde for eller å diskutere kvaliteten i relasjonene i den relasjonelle kunsten, ettersom Bourriaud blindt fokuserte på verkenes struktur. Denne paradoksale “formalismen” til Bourriaud gjør at han mister grepet om verkenes faktiske manifestering i gallerirommet, ettersom hans diskusjoner virker å forholde seg til verkenes strukturelle “potensialitet”. Uansett hvor fint det er med tanken om at kunstverk skaper mikroutopier, møter og relasjoner er det viktig – som Bishop påpeker – å ta diskusjonen om hva slags møter verkene iscenesetter. Hvem får innpass her? Hvem får delta? I møte med disse verkene som i følge Bourriaud er demokratiske – er det derfor viktig å spørre seg hva demokrati egentlig betyr i denne konteksten.

Bishops kritikk av “den sosiale vendingen” i kunsten er med på å nyansere begrepsliggjøringen i møte med relasjonelle kunstverk ved at hun vender blikket mot det komplekse og problematiske forholdet mellom etikk og estetikk. Så er det bare å håpe på at dialogen mellom Bishop og kunstneren Phil Collins i morgen både blir hyggelig og antagonistisk.


Dagen i Dag (1)

P-DAG I DAG!
Afsnit P presenterer Johannes Heldens Primärdirektivet i dag! Fantastisk!


Dagen i Dag (2)

World AIDS Day.

Men så skal man huske at hver dag burde være en AIDS dag.


David Wojnarowicz raser ut

”’If I had a dollar to spend for healthcare I’d rather spend it on a baby or innocent person with some defect or illness not of their own responsibility; not some person with AIDS…’ says the healthcare official on national television and this is in the middle of an hour long video of people dying on camera because they can’t afford the limited drugs avaliable that might extend their lives and I can’t even remember what this official looked like because I reached in through the t.v. screen and ripped his face in half and I was diagnosed with Arc [AIDS related complex] recently and this was after the last few years of losing count of the friends and neighbors who have been dying slow vicious and unnecessary deaths because fags and dykes and junkies are expendable in this country ”If you want to stop Aids shoot the queers…” says the governor of texas on the radio and his press secretary later claims that the governor was only joking and didn’t know that the microphone was turned on and besides they didn’t think it would hurt his chances for re-election anyways and I wake up every morning in this killing machine called america and I’m carrying this rage like blood filled egg and there’s a thin line between the inside and the outside a thin line between thought and action and that line is simply made up of blood and muscle and bone and I’m waking up more and more from daydreams of tipping amazonian blowdarts in ’infected blood’ and spitting them at the exposed necklines of certain politicians or government healthcare officials or those thinly disguised walking swastika’s that wear religious garments over their murderous intentions or those rabid strangers parading against Aids clinics in the nightly suburbs there’s a thin line a very thin line between the inside or the outside and I’ve been looking all my life at the signs surrounding us in the media or on peoples lips; the religious types outside st. patricks cathedral shouting to men and women in the gay parade: ”You won’t be here next year – you’ll get Aids and die ha ha…” and the areas of the u.s.a. where it is possible to murder a man and when brought to trial one only has to say that the victim was a queer and that he tried to touch you and the courts will set you free and the difficulties that a bunch of republican senators have in albany with supporting an anti-violence bill that includes ’sexual orientation’ as a category of crime victims there’s a thin line a very thin line and as each T-cell disappears from my body it’s replaced by ten pounds of pressure ten pounds of rage and I focus that rage into non-violent resistance but that focus is starting to slip my hands are beginning to move independent of self-restraint and the egg is starting to crack america seems to understand and accept murder as a self defense against those who would murder other people and its been murder on a daily basis for eight count them eight long years and we’re expected to pay taxes to support this public and social murder and we’re expected to quietly and politely make house in this windstorm of murder but I say there’s certain politicians that had better increase their security forces and there’s religious leaders and healthcare officials that had better get bigger dogs and higher fences and more complex security alarms for their homes and queer-bashers better start doing their work from inside howitzer tanks because the thin line between the inside and outside is beginning to erode and at the moment I’m a thirty seven foot tall one thousand one hundred and seventy-two pound man inside this six foot frame and all I can feel is the pressure all I can feel is the pressure and the need for release”

– Tekst fra David Wojnarowicz verk Untitled (Hujar Dead), 1988-89


Snuten lurer på om it is easy being gay?


Pass på med det! Ta pengene – ikke blodet!

Vi er ikke helt trygge, vi. Vi homoer. Vi menn som har sex med menn. Noen steder i samfunnet har de passet på at det advares mot oss. Mot oss litt skeive. Oss litt farlige. Se bare på Norges Røde Kors’ Blodprograms side www.giblod.no. Her er vi ikke en del av selskapet:

Vi kan altså ikke gi blod. Det er vel ikke så merkelig at en av samfunnets risikogrupper ikke kan gi blod. Vi får jo HIV og AIDS bare vi ser hardt på hverandre. Slapp av, det gjelder visst kun oss altså, ikke dere. Dere kan gi blod. Masser av blod. Og det trengs. For Norge mangler blod. Men pass på! For har du “gjort det” med en av oss er du med i vi’et for alltid. Sånn er regelen. Vi er virkelig mange slik. Så pass på, for hvis du ikke har “gjort det” med oss, har du kanskje bodd sammen med oss? Du skal nok passe deg. Vi kunne jo ha vært HIV smittet, ikke? NB: “Følgende personer skal i en periode avstå fra blodgivning:” Men kanskje har du ikke bodd sammen med oss. Hvem vet? Vet du? Du skal altså passe på. Ja, for bare å være venner med en av oss er farlig. Vi er levende infeksjonsbomber. Mer enn noen andre i samfunnet. Vi er kilder av bakterier og viruser. Hvor er varselstrekanten?
Men så er vi jo samtidig så pene. Så velholdte. Husk det. Vi bare elsker jo klær og utseende og sånn. Vi, altså. En stund var jo dere også litt med på kjøpet, men så ble jo metroen ut og retroen inn igjen. Vi er en kjøpesterk gruppe. Vi er milliardbuissness. Vi er ikke bare i pink, men vi er pink dollars!


Glem det der med blodet, for alt i alt er vi jo innbringende! I hvertfall for København kommune. De elsker oss jo, rett og slett:

København er wonderful. Ikke mindst for de homoseksuelle. Det signal forsøger Københavns Kommune, Wonderful Copenhagen, Copenhagen Gay Life og en del andre aktører at sælge til det såkaldte homosegment.

København har fundet ud af, at bøsser og lesbiske på mange måder er ganske vidunderlige turister. Alene i USA er deres rejsebudget på 55 milliarder dollar om året, også kaldet ’pink dollar’, som den danske hovedstad gerne vil have omsat til lyserøde kroner.

Dette stod det om oss i “København skal være en pink by” i Politiken sist fredag. Dere blir kanskje litt misunnelige over vår rikdom og kjøpekraft? Det forstår seg. Men kanskje er ikke vi oss allikevel. Kanskje er vi et litt guffent ord.

“We Will Not Protect You” skrev ACT UP/New York under Gay Parade i 2005. Ti tekster om oss, eller rettere, “oss”. Her er et forløsende utdrag:

YOUR SHIT WILL NOT PROTECT YOU

It’s true that we have more queer “things” than ever before – from Will & Grace on network TV to Queer as Folk on Showtime; from the West Village to all-gay cruises to Gay Day at Disney World; from Queer Studies in colleges to our very own cigarette ads. The problem is, having all of these “things” hasn’t changed the way the world sees queers. We are still relegated to subhuman status in the minds of so many middle Americans and high level politicians. Need evidence? Look at the virulently homophobic elected officials who are in office right now because they promised the public that they would protect the “Sanctity” of Marriage from Gays and Lesbians.

Having “things” has only given us a false sense of safety from the very real dangers of having no claims to civil rights inside or outside of all of those bars, clubs, Gay Days, or gender theory classes. […]


We can buy a rainbow coffin but we can’t buy our way out of it because, when it comes down to it, being a target market will not protect you.

It never has. And it never will.